Molde
Dystert? Ja, men det er også berikende å meditere og kjenne på stillheten foran Ine Harrangs kunstverk med døden som tema i kapellet på Nedre kirkegård i Molde.
Hver søndag mellom klokka 16 og 19 i sommer blir det 120 år gamle kapellet åpent for publikum. Første åpningsdag var søndag 27. mai. Kortreist-redaksjonen i Romsdals Budstikke fikk slippe til noen dager i forvegen, og her er vårt inntrykk fra noen formiddagstimer på kirkegården, i kapellet og foran de sju skulpturene i Ine Harrangs kunstinstallasjon, Memento Mori:
Først den gamle kirkegården med gravmonument tilbake til slutten av 1800-tallet og enorme trær; lind, bøk, blodbøk og hestekastanjer hver for seg og i vakre alleer bidrar de til å skape den spesielle kirkegårdsstemningen. Deretter beveger vi oss mot det 120 år gamle kapellet. På trappa passer vi mellom to krukker med bibelske olivenbusker kranset av sufinia og hvite lobelia, og trer inn i det halvmørke rommet opplyst av stearinlys og de små vinduene. Benker og stoler innbyr til å sitte ned for en stille ettertanke, men først går vi fra kunstverk til kunstverk. I en trykt veileder forteller Ine Harrang om tanken bak helheten og det enkelte bilde.
The Lady of Silence». Det første som fanger oppmerksomheten er det tre meter høye lysende glassmaleriet under vinduet framme i koret: Jomfru Maria i middelaldersk inspirasjon: «Our Lady of Silence, preparer of the linen for the unborn and the dead, have mercy on our illusions»
– Dette bildet av Jomfru Maria vakte forargelse blant noen av de teologisk konservative da det sto utstilt i Nidarosdomen. Det er ikke slik folk er vant til å se henne, og jeg forstår at det kan være utfordrende. Jeg er inspirert av «Den sorte madonna» som kom fra folkedypet inn i det sakrale rom i middelalderen. Også rent teknisk er jeg tro mot denne tidsperioden. Jeg maler med jernoksyd og sølvnitrat på vindusglass, forklarer Ire Harrang.
Tiden. Ved siden av «Our Lady of Silence» står en skulptur som minner oss om strømmen av tid og årene som går og fører oss nærmere vår egen død: «And the seconds are bleeding before they coagulate into hours.» Et timeglass i en sirkelrund ramme, og den røde sanden fra timeglasset som renner i en stripe ned det høye fundamentet for tidssymbolet.
Håp. Den tredje skulpturen har form som en tradisjonell gravstein. Innstøpt i glass med lysende stjerner legger vi merke til en liten brodert duk. Bildet har fått tittelen «A hope beyond a shadow of a dream». Det er inspirert av en historie Ine Harrang er blitt fortalt av konservator Terje Thingvoll ved Romsdalsmuseet:
– Han fortalte meg om en fattigmannsgrav ved Vågøy kirkegård der det var lagt inn en brodert duk mellom to glassplater, sier Ine Harrang.
Striden. En sarkofag med lanse og stridsøks symboliserer striden og motstanden vår mot det uavvendelige: «All there is left is a memory-trace, like the thin squeek of a bat.» – Vi går jo absolutt ikke frivillig «into the dark night» (Dylan Thomas), sier Ine Harrang.
Barnet. En liten gravstein med en rød dråpe, representerer den dype sorgen over et tapt barn. Tittelen er hentet fra en gravstein i Haygate Cementary i London: «To the world you were one, to med you were the world».
– Man skal ikke gå på mange gamle kirkegårder før man blir slått av det store antallet barnegraver, og sitatet ovenfor sier noe om den bunnløse fortvilelsen hos den som mister et barn, sier Ine Harrang.
Forgjengelig. Den sjette skulpturen inneholder noen personlige element for kunstneren.
– Bak glasset ligger min farmors briller og nytestamentet hennes oppslått på begynnelsen av Johannesevangeliet: « I begynnelsen var ordet... Tittelen forteller om vår forgjengelighet: «Pulvis et umbra sumus. «We are but dust and shadows».
Frykten. Det siste kunstverket, «Nevermore», viser et gravmonument med en svart revne, og representerer frykten vi har ved tanken på døden, som før eller siden kommer til oss alle.
Åpent for alle. Utstillingen og åpningen av kapellet på Nedre kirkegård for allmennheten er kommet i stand i samarbeid med meninghetsrådet og kirkelig fellesråd.
– Hensikten er å tilby alle som ønsker det et stille rom for meditasjon og ettertanke. Det er bare å møte opp. Vi spør ikke om tilhørighet og tro for dem som søker hit, alle er velkomne, sier Hans Jakob Nes i Molde kirkelig fellesråd.
120 år gammelt. Historien begynner i 1891. Da ble kapellet på Nedre kirkegård innviet, og tatt i bruk i forbindelse med gravferder. Kapellet er tegnet av arkitekt Johannes Henrik Nissen, og er bygget i dragestil, en nasjonal variant av gotikkinspirert sveitserstil med den gamle norske stavkirkene som forbilder. Nedre kirkegård ble tatt i bruk som gravsted i 1885, samme år som den gamle Molde kirke brant. Den siste gravferden fra kapellet ved Nedre kirkegård foregikk i 1961. (Kilde: Ola Gjendem: Under kirkespir. Molde Bymuseum, 2007.)
Deretter fulgte ei tid med forfall og beklagelig feilbruk av det vesle, vakre kapellet. En ting var det ytre forfallet, noe annet og minst like ille var at det hellige kirkerommet ble brukt som redskapsbod for bygartneren i Molde kommune.
Moldes vakreste rom. Men etter 40 år, i 2001, ble det ryddet opp i dette, bokstavelig talt!
– Jeg søkte da Molde menighetsråd og Kirkelig Fellesråd om å få bruke kapellet til utstilling av Memento Mori-prosjektet. Ei uke gikk med til rydding og nedvasking, og jeg fikk øynene opp for det jeg mener er Moldes vakreste rom. Utstillingen ble stående en måned sommeren 2001, og deretter pakket ned.
– Alt da snakket vi om å gjøre dette til et permanent rom for stille meditasjon og refleksjon, men først nå blir dette realisert. I vinter ble utstillingen satt opp på nytt i forbindelse med en byvandring på Nedre kirkegård, og nå blir kapellet endelig åpnet som et stille rom med fast åpningstid. Tre timer hver søndag fram til begynnelsen av september åpner vi kapellet og Memento Mori-utstillingen for alle interesserte. Dette er et resultat av et samarbeid mellom Molde Kirkelig Fellesråd, kirkeverge Hans Jakob Nes, Selskabet for Moldes Byes Vel, Molde Bymuseum og ildsjelene Ola Gjendem og Terje Aarø, sier Ine Harrang.
